Mark Zuckerbergs profeti om sosial deling på nett

I en artikkel i MIT Technology review fremgår det at Mark Zuckerberg har lansert en lov om sosial deling på nett som sier at mengdene informasjon vi deler på nett vil dobles hvert år. En slik tommelfingerregel kan fremstilles matematisk som en raskt stigende eksponentiell kurve.

En av de underliggende mekanismene som ligger til grunn for en slik påstand finner vi i det som kalles nettverkseffekter og nettverkseksternaliteter. Dette er beskrevet i Metcalfs lov som sier at nytten av et kommunikasjonssystem vokser proporsjonalt med andelen brukere av systemet. Det klassiske eksemplet på Metcalfs lov er telefaksmaskinen. Hvis bare èn person har telefaks, har den ingen verdi. Hvis to personer telefaks kan de sende meldinger til hverandre, og hvis en tredje person får en telefaks vil verdien av de to første stige, osv. Verdien av hver eneste telefaksmaskin vil dermed stige med antall maskiner. Rent matematisk kan dette framstilles ved formelen n(n-1).

Metcalfs lov beskriver en økonomi med økende utbytte eller increasing returns, i kontrast til tradisjonelle økonomiske modeller med diminishing returns. Forklaringen på denne forskjellen ligger i gjennomsnittkostnadene. Ved produksjon og håndtering av fysiske varer og tjenester, så vil gjennomsnittkostnadene øke dersom produksjonen økes over en viss grense. Jo mer du øker produksjonene utover kapasitetsgrensen, jo mer øker gjennomsnittkostnadene, og dermed reduseres også utbytte. For digitale tjenester som er satt opp i et nettverk kreves det derimot ikke ekstra investeringer for å håndtere flere brukere. Så lenge du har brukt tilstrekkelig med ressurser til å utvikle en digital tjeneste kan denne gjenbrukes flere ganger uten å måtte investere mer.

Facebook var i utgangspunktet skapt som nettverk for studenter, men etter hvert ble det tilgjengelig for folk flest. Den virkelig store endringen skjedde derimot når Facebook våren 2007 gikk fra å være en ren applikasjon til å bli en plattform for sosial samhandling, hvor også andre leverandører en Facebook kunne utnytte denne infrastrukturen gjennom såkalte plugginnmoduler. Ved å integrere slike dataprogrammer i nettverket til Facebook oppnår leverandørene mye større nettverkseffekter enn de hadde klart på egen hånd. En slik forretningsmodell har gjort Facebook til en attraktiv plattform for å markedsføre varer og tjenester.

Med over en milliard brukere er Facebook den største plattformen for sosial samhandling og deling på nett. Det er også denne posisjonen som gjør at de tjener penger, og det er dermed i Facebooks og Mark Zuckerbergs egeninteresse at vi som brukere fortsetter å dele, og helst mer enn det vi gjør i dag. Delingen startet for alvor med «liker» knappen, men det er fortsatt mange av oss som ikke er spesielt aktive på Facebook. Derfor har de lansert begrepet «friksjonsløs deling», som innebærer at vi deler informasjon automatisk og mer eller mindre uten at vi vet om det. En av de første tjenestene som ble implementert på denne måten var Spotify, hvor spillelister nå automatisk blir delt med andre brukere. Etter hvert er det også kommet til forskjellige apper som deler alt fra nyhetsartikler du leser, til data fra din siste løpetur.

Med et slikt bakteppe er det god grunn til å tro at Zuckerbergs lov, eller kanskje rettere sagt profeti om sosial deling på nett, blir oppfylt. I alle fall på kort sikt. For det er vel grunn til å tro at det også er her som ellers, at ingen tre vokser inn i himmelen? Så lenge antall brukere er i fortsatt sterk vekst vil nok dette stå for mye av veksten i informasjon som deles, og vi som allerede deler vil sikkert dele mer. Samtidig er det grunn til å tro at jo mer som deles, jo større behov er det for å filtrere det som blir delt. På den måten så begrenses nettverkseffektene av delingen. Det er også grunn til å hevde at brukerne i fremtiden vil bli litt mer skeptiske til ukritisk deling når de etter hvert ser konsekvensene av denne delingen. For det er unektelig sånn at jo mer vi deler, jo mer eksponerer vi oss, og etter hvert vil det kunne bli krevende å skille mellom informasjon som tilhører den private sfæren og informasjon som ligger i den digitale nettskyen.

Når Facebook nå ruller ut den nye tjenesten «Graph search» vil nok flere kunne oppleve at denne delingen gjør oss sårbare. Ifølge den britiske bloggeren Tom Scott kan denne tjenesten brukes til å få frem navnelister over «gifte mennesker som liker prostituerte» og «single kvinner som liker menn, bor i nærheten og liker å drikke seg fulle», for å nevne noe. Dette er bare et par av flere skremmende eksempler som trekkes frem, og for å reservere seg mot å havne på en slik liste krever det en økt bevissthet om hva du deler på nett.

Det er ingen tvil om at Facebook som sosial plattform gir oss uante muligheter både nå og i fremtiden. Det er kanskje heller ingen tvil om at mengden informasjon vi deler på nett vil mangedobles i årene som kommer. Om Zuckerbergs profeti vil oppfylles på lang sikt er jeg derimot mer usikker på.

Nye undervisningsmodeller innen høyere utdanning – Hvor står norske utdanningsinstitusjoner?

Hvis jeg sier fjernundervisning eller nettstudier vil nok de fleste tenke på læringsplattformer som It`s Learning og Fronter, men MOOC har nok de færreste hørt om. I hvert fall hadde ikke jeg det før inntil nå nylig. MOOC er forkortelse for Massive Open Online Courses og begynner for alvor å skyte fart i USA. MOOC er fellesbetegnelse på nettbaserte kurs som i prinsippet ikke har noen begrensninger i antall deltagere og som tillegg er gratis for dem som deltar. Eliteuniversiteter som Harvard, MIT og Stanford tilbyr slike kurs, og flere undervisningssteder følger nå etter. Ved å gå inn på http://www.udacity.com/ kan du eksempelvis gå på kurs for å lære å programmere en bil som kjører alene. Grunnlegger av dette online universitetet, professor Sebastian Thrun, underviste tidligere på Stanford og hadde da 200 studenter på dette kurset. Nå har han 160 000[i].

Utdanning er et gode som bør komme alle til gode, og gjennom flere stortingsmeldinger[ii] og reformer har det vært uttalt politikk å gjøre utdanning mer tilgjengelig med fjernundervisning og satsing på IKT som viktige verktøy. Hvorfor er da ikke MOOC en del av undervisningstilbudet innen høyere utdanning her hjemme?

Først og fremst handler det kanskje om at dette er et høyhastighetstog som går så fort at det er vanskelig å henge med. Selv om MOOC har eksistert et par år, var det først i 2012 at det virkelig tok av[iii]. Det er kanskje for mye å vente at norske utdanningsinstitusjoner skal klare å henge med de amerikanske som tross alt har ligget i forkant med å utvikle slike undervisningsmodeller. Da er det uansett grunn til å spørre seg; vil dette være utbredt i Norge om ett år eller to? Min påstand er neppe.

I boken «Smart læring» peker, forfatter og professor, Arne Krokan på at en av hovedutfordringene med å innføre ny teknologi er at samfunnet er organisert på en måte som gjør slike endringer vanskelig, og at dette skyldes organisasjoners kultur, historie og tradisjon. I følge Krokan har også Lawrence Summers, tidligere rektor ved Harvard beskrevet denne utviklingen. Summers hevdet at utdanningsinstitusjonene var de blant de minst endrede organisasjonene i samfunnet. Det er kanskje også derfor at det er ikke er alle universiteter i USA som tar bølgen for MOOC? Yale- og Purdue University ønsker å ta seg bedre tid fordi de ikke ser verdien i MOOC og ikke ser for seg dette som en metode for læring av høy kvalitet[iv]. Et slikt pessimistisk perspektiv kan også være det som ligger til grunn for at det tilsynelatende ikke er noen utdanningsinstitusjoner her i Norge som applauderer MOOC som undervisningsmodell.

Selv om utdanningsinstitusjonene skulle omfavne MOOC krever det også at myndighetene kommer på banen for å legge til rette for slike kurs. Dagens finansieringsmodell for universiteter og høyskoler innebærer at store deler av bevilgningene er resultatbaserte utifra avlagte studiepoeng, uteksaminerte kandidater og antall utvekslingsstudenter. Dette gjelder da for oppmeldte studenter som har betalt semesteravgift. Det ligger dermed ingen direkte økonomiske insentiver i å tilrettelegge for gratisundervisning, annet enn at det kan bidra til å øke rekrutteringen til skolene.

Hvis samfunnet skal klare å utnytte det enorme potensiale som ligger i den digitale infrastrukturen for læring og sosial samhandling, kreves det fundamentale endringer for å tilrettelegge for nye læringsprosesser. I regjeringens digitaliseringsprogram – «På nett med innbyggerne» (2012) står det at «Norge skal være i front internasjonalt på å levere digitale offentlige tjenester til innbyggere og næringsliv». Utdanningssektoren er derimot ikke nevnt. Det illustrerer kanskje at selv om at politikerne i flere år har hatt gode intensjoner med å tilrettelegge for fjernundervisning og ta i bruk IKT i utdanningsøyemed, er det manglende forståelse for den utviklingen som faktisk skjer internasjonalt på dette området.

Så selv om viljen skulle være tilstede vil det nok skorte på evnen; i hvert fall med det første. Mens USA står overfor en revolusjonær utvikling innenfor høyere utdanning, vil nok den samme utviklingen ha en mer evolusjonær tilnærming her hjemme.

Tradisjonelle medier under press

Arne Krokan skriver i sitt blogginnlegg Fra jordbruks- til digitalt nettsamfunn at nye teknologier og digitale tjenester har skapt en ny arbeidsdeling, og hvor eksistensberettigelsen til markedsaktørene avhenger av hvorvidt de klarer å tilpasse seg denne endringen.

Bransjer som har allerede har fått merke denne utviklingen er særlig bok- og musikkindustrien. Amazon selger langt flere e-bøker enn fysiske bøker, og wikipedia har ført til at Store Norske Leksikon har måtte legge ned. Streamingstjenester som Wimp og Spotify gir oss fri tilgang til musikk, og vi kjøper heller musikk gjennom Itunes enn å kjøpe en CDplate på butikken. Ja sant og si, så finnes det ikke mange platebutikker lengre.

Også tradisjonelle medier som TV og aviser har fått merke denne utviklingen, og flere tar til orde for at mediebransjen står midt oppi en revolusjon. I replikken Medierevolusjonen krever endring, hevder Didrik Munch, konsernsjef i Schibsted Norge, at færre solgte aviser og mindre inntjening på annonser setter journalistikken under dobbelt press. Munch sier at i en slik situasjon må mediehusene gjøre to ting samtidig: Det ene er å få opp den digitale kompetansen, mens det andre er å få ned kostnadene når inntektene synker.

For oss som leser Aftenposten både på papir og på mobile enheter er det interessant å følge denne utviklingen. I følge det redaksjonelle regnskapet for 2012[i] eksploderte antallet som bruker mobil og mediebrett til å oppdatere seg, og spesielt gjelder dette store nyhetssaker. Disse nyhetsplattformene gir bare en brøkdel av de inntektene som de har på papirutgaven og gir følgelig avishusene store utfordringer i forhold til å finne nye måter å tjene penger på. For å ta grep om denne utviklingen har Aftenposten startet en større omstilling av redaksjonen. Rundt årsskiftet kunne vi daglig lese annonser hvor avisen søkte etter ”digitale hoder”, og samtidig som de tiltrekker seg ny kompetanse, har mange blitt tilbudt ulike insentiver for å slutte. Kostnadsreduksjon og nye arbeids- og organisasjonsformer krever store endringer i mediehusets kompetansebeholdning.

Den digitale utviklingen gjør noe med oss som forbrukere. Selv om stadig flere av oss leser aviser på nett, mobil og lesebrett er det fortsatt mange som leser papiravisen. For avishusene handler det om å tilpasse innholdet slik papir- og nettutgavene ikke blir konkurrenter, men komplementære – at de utfyller hverandre. Så lenge de klarer å produsere en papiravis som folk vil lese, vil papirutgaven fortsatt ha sin relevans. Det er nok uansett bare et tidsspørsmål før siste utgave går i trykken.

På samme måte som papiravisene er i ferd med å miste sin relevans, ser vi konturene at det samme er i ferd med å skje med de tradisjonelle TV-kanalene. Netflix, Canal digital med flere tilbyr såkalte Video on demand tjenester hvor du kan streame filmer og serier når det passer deg. I tillegg kan du ta opp alt av programmer og se det når du vil. TV-kanalenes sendeskjema (tidspunkt for sending) er plutselig blitt mindre viktig i kampen om seertall. Etter hvert som utvalget til de som leverer on demand tjenester utvikler seg vil TV-kanalene nærmest ha utspilt sin rolle som film- og seriedistributører.

I USA er Google TV i ferd med å revolusjonere TV-markedet. Ikke bare gjør Google TV det enkelt å søke opp musikk, film, serier m.m. De har også begynt å produsere egne tv-programmer. Ettersom Google sin forretningsmodell er å lage åpne (gratis) systemer for å selge søketjenester, vil TV-kanalene måtte begynne å søkeoptimalisere innholdet sitt. De som ikke henger med vil miste seeroppslutning og også reklameinntekter. Og hva med NRK som finansieres gjennom lisenspenger? Mye av innholdet ligger allerede gratis på nett-tv. Når i tillegg Google TV kommer til Norge har vi kanskje ikke behov for den tradisjonelle TVen lengre. Bedre å kjøpe en stor Mac-skjerm, og da behøver vi heller ikke å betale lisens. I hvert fall ikke med dagens ordning.

Mediehusene er under sterkt press, og bare de som klarer å tilpasse og utvikle nye forretningsmodeller vil overleve. For oss forbrukere er det bare å lene seg tilbake og følge med på utviklingen. Det er tross alt vi som tjener på dette.

 


[i] Artikkel i Aftenposten 12. januar 2013