Roboter tar over jobbene våre – Science fiction eller virkelighet?

Kevin Kelly beskriver noen interessante perspektiver på forholdet mellom mennesker og maskiner i artikkelen «Better Than Human: Why Robots Will – and Must – Take Our Jobs». I korte trekk handler denne artikkelen om den postindustrielle utviklingen og hvordan roboter (maskiner), ikke bare overtar jobbene vi mennesker normalt sett har gjort, men også gjør oppgaver (jobber) mennesker aldri kan gjøre. Kelly tar oss tilbake til den industrielle revolusjonen hvor maskiner erstattet mesteparten av den manuelle arbeidskraften i de tradisjonelle yrkene, men samtidig skapte nye behov for menneskelig virke på helt nye områder. I dag er nøyaktig det samme i ferd med å skje, og også vi må forberede oss på at maskiner vil overta jobbene våre. Denne utviklingen er ledet ut av det Kelly kaller den andre bølgen av automatisering som i stor grad handler om kunstig intelligens, billige sensorer, maskinlæring og smart distribusjon. En slik fundamental automatisering erstatter altså ikke bare manuell arbeidskraft, men også kunnskapsmedarbeideren.

For en som hater filmer i kategorien «science fiction» fordi de er så virkelighetsfjerne, er det kanskje på tide med en aldri så liten selvransakelse. I hvert fall hvis Kellys prognose skulle inntreffe, og det er det kanskje all grunn til. Han peker nemlig på at den andre bølgen allerede har materialisert seg gjennom roboten «Baxter» som er utviklet for å jobbe sammen med mennesker. Mens tradisjonelle maskiner gjerne må programmeres til en bestemt oppgave kan Baxter lære seg oppgavene etter prinsippet «monkey see, monkey do» som er en form for sosial-kognitiv læring som tidligere ikke har vært maskiner forunt. Når vi samtidig vet at Google har lyktes med det forskere har drømt om i flere tiår, nemlig å skape førerløse biler, er det ikke lenger like virkelighetsfjernt at man blir plukket opp på flyplassen av en bil uten fører, men med en robot som serverer deg kald drikke på veien og som er din personlige guide til du skal reise tilbake med samme fly. Og glemte jeg å si det? Flyet har heller ingen pilot, men styres fra bakkesentraler, mens roboter serverer deg kaffe, te og et fortsatt ganske så middelmådig måltid. For som Kelly hevder, det er kun irrasjonelle grunner til at vi i dag plasserer menneskelige piloter til å sitte barnevakt i tilfelle noe skulle skje. Autopiloten kan nemlig styre et fly helt uten bistand.

I filmen «Terminator» er plottet at en rase maskiner med kunstig intelligens vil utrydde menneskeheten. Selv om dette er å dra det litt vel langt er det nok flere som vil se på denne utviklingen som truende all den tid maskiner tar over jobbene våre og dermed også vårt livsgrunnlag. For hva skal vi leve av når våre profesjoner blir truet av enkle innsatsfaktorer som kunstig intelligens og billige sensorer, og ingen lengre er villig til å betale for de tjenestene som en gang var utført av mennesker? Men det er akkurat her Kelly kan berolige oss skeptikere. Fordi når maskiner overtar jobbene våre oppstår det nye behov som ikke kan ivaretas av maskiner, i hvert fall ikke i første omgang. Etter hvert vil maskinene også kunne tilfredsstille disse behovene, og slikt sett beskrives en kontinuerlig prosess der mennesker kan utforske og oppdage nye ting som vil skape nye behov.

En slik utvikling virker besnærende, i hvert fall for oss nordmenn som generelt har det veldig godt og som ikke er villige til å ta hvilken som helst jobb. Det å drive dank, eller nærmere bestemt det «å nave» ble årets ord 2012. For selv om vi har mangel på arbeidskraft i landet er norske borgere blitt såpass bortskjemte at vi ikke tar til takke med hva som helst. Da kommer et åpent europeisk arbeidsmarked kombinert med en økonomisk krise på kontinentet godt med. Men ingen kriser er derimot evigvarende og Norge vil etter hvert befinne seg i en situasjon der tilgangen på utenlandsk arbeidskraft vil strupes igjen. Samtidig er det noen demografiske utviklingstrekk som utfordrer balansen mellom statens inntekter og utgifter; flere tar høyere utdanning, utdanningsløpene blir gjerne lengre, flere pensjonerer seg tidlig og gjennomsnittsalderen øker. Med andre ord så er det stadig flere som bruker av statens pengebinge og stadig færre som bidrar til å fylle den. Med med et slikt bakteppe hilses den «andre bølgen» velkommen. Og hvem vet, kanskje det «å nave» blir levebrødet til mange nordmenn langt inn i fremtiden.

Uansett hvor forlokkende denne utviklingen virker, så er det unektelig noen moralske betenkeligheter. Spesielt gjelder dette når vi skal erstatte mennesker med maskiner i helse- og omsorgssektoren. Her er det allerede store bemanningsutfordringer og politikerne har villig stått i kø for å love flere varme hender. Men til tross for at Norge med sitt høye lønnsnivå og gode sosialordninger kan hente de beste legene, kirurgene og sykepleierne på kontinentet (som for øvrig er en moralsk betenkelighet i seg selv), klarer vi ikke å tilfredsstille det faktiske behovet for arbeidskraft. Dermed tvinger det seg frem et behov for å innføre ny teknologi som kan gjøre sektoren mindre bemanningsintensiv, og da blir fort varme hender også synonymt med kalde innretninger, som avisen Agder kunne fortelle om i en artikkel i fjor høst. De refererte da til et demonstrasjonssykehus i Kvinesdal som skulle blant annet skulle teste ut bruk av overvåkningskameraer som hjelpemiddel for å passe på syke- og pleietrengende som bor hjemme. I tillegg til noen personvernutfordringer kan slike innretninger fort resultere i færre varme hender ved at behovet for fysisk tilsyn blir mindre. Hvis vi ser for oss at roboter på sikt også vil overta noen av de rutinemessige oppgavene som vask og stell av eldre vil begrepet varme hender fort miste sin opprinnelige betydning. Med det massive fokuset på ensomme eldre som kom i kjølvannet av at Reidun Synnøve Orest (88) rykket ut en annonse i Aftenposten og søkte etter selskap på julaften i fjor, vet vi hvor viktig det relasjonelle aspektet er. Ikke bare for syke- og pleietrengende, men for folk flest. Dette er en oppgave en maskin vanskelig kan erstatte.

Den «andre bølgen» gir oss mennesker  muligheter som vi knapt ser konturene av. Utfordringen ligger i å balansere disse mulighetene i et etisk krevende landskap. Kanskje bør jeg fatte en større interesse for science fiction sjangeren for å bli mere bevisst på denne utviklingen?

 

 

 

 

 

 

Er MOOC den eneste saliggjørende undervisningsmetoden innen høyere utdanning?

Professor Arne Krokan skriver i sin blogg om en professor som endrer læreprosesser og slutter på universitetet. Denne tidligere Stanford professoren er Sebastian Thrun som jeg har skrevet om tidligere i et blogginnlegg som omhandlet MOOC og nye undervisningsmodeller. Krokan viser til et blogginnlegg på Elearnspace hvor forfatteren, George Siemens siterer professor Thrun på følgende: «I can`t teach at Stanford again».

Hvilke motiver Thrun har for slike uttalelser er jeg usikker på, men jeg merker meg følgende fra innlegget til Siemens:

Perhaps Thrun’s move shouldn’t be surprising. I’ve interacted with many learners in the open courses we’ve done, and I frequently hear the experience described as “transformative” or “life changing”. When the education system is synchronized with the interests and passions of learners, the process is invigorating and tremendously motivating. However, when learners and educators have to fight the existing education system in order to learn and teach, it’s time for dramatic change. Thrun has recognized that tomorrow’s education system will be a function of large-scale teaching and personalized, social, participative learning.

Analysen til Siemens er tilsynelatende at dette handler om «kampen» mot det eksisterende utdanningssystemet, og at Thrun ikke kan undervise på en utdanningsinstitusjon hvor både lærere og elever må kjempe seg gjennom det eksisterende systemet for å undervise og lære. På en slik måte brukes han en anerkjent professor i en polarisert og lite nyansert fremstilling av utviklingen i undervisningssektoren. Nå er riktignok min kunnskap om professor Thrun relativt overfladisk, og det kan godt hende at Siemens` analyse stemmer godt med virkeligheten. Eller kan det kanskje også tenkes at en visjonær professor som har funnet sin nisje i MOOC og har startet sitt eget online universitet, har økonomiske interesser i å snakke ned en av sine konkurrenter? Stanford tilbyr jo flere gratis online- kurs gjennom plattformen Coursera. Vel, jeg ønsker ikke å dvele noe særlig mer over det. La oss heller gå tilbake til argumentasjonen til Siemens, for jeg kjenner med ikke helt igjen i beskrivelsen av det tradisjonelle utdanningssystemet.

Jeg har gått til sammen ca. 18 år på skole, med vekslende motivasjon, interesse og egeninnsats. Min erfaring gjennom disse årene er at det eksisterer noen «universelle lover» som jeg tror de fleste kjenner seg igjen i. En av disse lovene er at jo mer du interesser deg for et fag, jo mer motivert og dedikert blir du i undervisningen. En annen er at læreren (foreleser, foredragsholder, undervisningsleder etc.) er en viktig motivator og premissleverandør for den enkeltes læring. Det samme er elevene eller medstudentene du lærer av, og sammen med. Dialog er også bedre enn monolog, og en kombinasjon av å se, lytte, lese, skrive og gjøre er bedre enn hvis du bare praktiserer én av delene. Dette er noen eksempler på slike universelle lover som gjelder uavhengig av om undervisningen pågår i det fysiske eller virtuelle klasserommet. Et forsøk på å sementere én eller flere av disse lovene til ett av disse klasserommene blir en polemisk øvelse som i hvert fall ikke klinger spesielt godt i mine ører.

Verden er ikke svart-hvit, heller ikke her. Hvilke undervisningsmetoder eller -modeller som passer best avhenger av hva man ønsker å oppnå. Ønsker man å undervise i dataprogrammering og i tillegg ønsker at dette studiet skal være tilgjengelig for alle som ønsker det, vil nok MOOC være å foretrekke. Hvis man derimot ønsker å undervise i kirurgi er kanskje ikke MOOC veien å gå. Innenfor mange fagområder vil nok fortsatt den sosiale kontakten og – læringen du får i et fysisk klasserom være et sentralt element i undervisningen.

MOOC som undervisningsmodell er vanskelig å ikke applaudere. Ved å gjøre utdanning gratis og tilgjengelig for alle med en nettleser, vil dette kunne bidra til å løfte ut både folk og nasjoner ut av fattigdom. Udacity mener høyere utdanning er en grunnleggende menneskerett og gjennom sin virksomhet legger de til rette for at alle kan kreve denne retten. Å fremstille online kurs som den eneste saliggjørende undervisningsmetoden innen høyere utdanning, slik George Siemens gjør, er derimot å strekke den litt langt.